Reiki – bakgrunn og historie
Japaneren Mikao Usui var opphavsmannen til reiki. Han ble født i 1865 og døde i 1926. I 1922 opplevde han en tilstand av utvidet bevissthet, hvor han oppdaget («kanaliserte») reiki og fikk innsikten i hvordan vi kan bruke den universelle energien til healing og selvutvikling uten å tappe av egne krefter.
Dette ble formidlet videre til antageligvis 14 såkalte reikimestre, som kunne vekke og innvie denne energien hos andre. Disse reikimestrene spredde metoden i begrenset omfang og kun i Japan. Metoden var opprinnelig delt opp i 6 grader, hvor eleven gradvis fikk styrket og integrert reiki.
En av hans elever, Hayashi, gikk ut av Usuis «skole» og startet for seg selv. Av Hayashi lærte så Hawaio Takata reikimetoden mellom 1936 og 1938. Takata kom fra Hawaii og var av japansk opprinnelse, men var egentlig amerikansk og kunne ikke det japanske språk. Det er fra henne reiki er blitt utbredt over hele verden. Hun forandret og forenklet systemet til en viss grad og dermed ble den lettere tilgjengelig. Hun oppfant blant annet de 12 posisjonene som brukes over hele verden. Det var en god del hemmelighetskremmeri til å begynne med som sikkert har ført til visse forskjeller i opplæringen av reiki.
I 1980, kort tid før sin død, innviet Takata 22 reikimestere, det vil si at de fikk opplæring i å innvie (overføre eller aktivisere reikienergien i en annen). Noen av disse reikimestrene startet senere forbund, mens andre holdt seg utenfor. I dag er det et mangfold av foreninger og forbund over hele verden.